Når hjemlandet er stengt

Vi satt til langt på natt i går og lyttet til historien til et ungt par. Pga politisk aktivitet måtte hjemlandet forlates. I Europa fikk de et nytt livssyn og tro. Etter noen år med utdannelse og jobb, kom kallet til å jobbe på Kypros for å nå sitt eget folk og språkgruppe. I dag er de med og produserer program for barn og unge på TV som sendes til områder med 150 mill mennesker.
På spørsmål om de lengter hjem til sitt eget land og folk, kommer tårene og hun sier: "Ja, jeg kjenner meg syk når jeg slipper tankene til. Men vi kan ikke fordi vi er svartelistet".

I helgen skal jeg møte en annen som har en lignende historie. Han måtte flykte fra familien sin og landet og han har i dag borgerskap i et europeisk land. Han skal være hos oss i to uker og delta i et programprosjekt. Jeg møtte han sist for 2 år siden og vet han lengter tilbake, men kan ikke pga skifte av tro. Ensomheten kan være stor og brutal for de som er avskåret fra å komme "hjem". Det er viktig at de finner nye venner og ny "familie" der de blir etablert.

Det er ikke alle som kan reise dit de aller helst vil iblant, hjem til sine egne,

Når vi har besøk av mennesker som kommer fra flat ørken og sand eller fra overfylte byer, prøver vi å vise litt av Kypros sin varierte natur. Når man ikke er vant med høyder, klar og frisk luft, er Troodos et fint reisemål. Det må alltid tas bilder og sendes hjem slik at familien kan få del i opplevelsen. Det er godt å ha noen å dele med. Men alle har ikke det lenger.....

En god og frisk tur i 2000 moh for en som bor i Kairo.