Til millionbyen

En tur til Egypt og spesielt Kairo, gjør inntrykk. Denne uka hadde Vivi tur sammen med to andre. Dagsprogrammene var fullt belagt med alt som skulle gjøres.
Det å ta seg fram i en by som aldri står stille, er en utfordring. Taxi er det mange av, men ikke alle er i like god stand. Morgentaxien som fraktet gjengen til første stopp, hadde ikke lys nok slik at når gatelyset tar slutt, så ble det ganske mørkt. Plutselig var en stein i veien og taxien humpet videre de siste metrene med skadet hjul. Likevel, taxi i Kairo er billig og som regel trygg transport.

Det er mørkt om morgenen når man skal fram til stasjonen.
Litt fyr med et bål i gata, gir litt ekstra lys og varme.

De som bor i Kairo kjenner ikke sin egen by. Det er umulig med 18-20 millioner mennesker og tusenvis av gater og steder. Taxisjåførene kjenner heller ikke til alt. Derfor må man helst vite noen holdepunkter selv eller man må gi telefonen til de som skal besøkes, så veien kan bli forklart på direkten. GPS ser ikke ut til å være en brukbar greie ennå.


En fin seng til å sove på.  Finn et slik sted og prøv selv.

Midt i all trafikk, fins det et liv rett ved. Det kan være som bildene viser, noen sover, dyra finner en plass å beite (?), selgerene legger ut alt sitt de vil vi skal kjøpe og barn kan gjerne leke rett ved siden mens foreldrene er opptatt med sitt salgsarbeid.

Beitende og sovende dyr midt i trafikken.
Fredag var det feiring i Hajj med slakting av 1000-vis av dyr i Kairo og helst ute på gaten.

Gateselgere er det mange av.

Det er utfordringer nok i dette store landet. Det politiske jordskjelvet som skjedde i fjor og valget som er gjennomført, må ha tid for å få vist sitt sanne ansikt, om det blir bedre kår for folk flest eller om utviklingen blir verre.
Det er hardt å være på reise slik. Skal alt klaffe, alle avtalene holdes, logistikkplanen treffe og være i møte med mennesker hele dagen, så må konsentrasjonen må være på topp. Men det gir mye tilbake. Og det er viktige besøk.

"Hater varmen"

Jeg var med vår nyansatte tekniker, Viktor, fra Sverige og skulle finne sofa. I en av butikkene spurte de hvor vi var fra. De misunte oss Skandinavia, med flott natur og at vi ikke hadde det så varmt. "Vi hater sommer og varmen. Vi skjønner det er bra å komme hit et par uker på sommeren, men å leve med varmen, liker vi ikke." Jeg har hørt det før. Mange av de lokale liker ikke sommeren. 

Så gikk vi neste dag og skulle få registrert Viktor på arbeidskontoret. De kikket på han og sier :" Det er vel bedre i Sverige med arbeid?" Litt spøkefullt ble det sagt. Arbeidsledigheten er nå 12 % og 25% av de under 25 år er uten arbeid. Hellas sine problemer smitter over til øya her. De har ganske nære forbindelser, da særlig bankvesenet.

Vi venter nå et skifte i været. Det skal komme regn og temperaturen skal synke. Om høsten pløyes det og det er såtid snart. Vinterregnet gir håp om grønne marker igjen og ny slått i mars/april neste år. 

Men just nå er det perfekt. Passelig både morgen og kveld. Ikke trenger vi AC eller ha på varme. Rett og slett godt T-skjorte- og kortbuksevær. På kontoret under arbeidsdagen, er det selvsagt ordentlig antrekk. 

På denne benken i 1600 moh kan man sitte og speide etter skyer og regn.

Når regnet har kommet, vil markene bli like grønne som her på Østrem i sommer.
Grønn vinter på Kypros og det høstes om våren.

En av snøkanonene på Troodos er klar til innsats igjen.
Skianlegget var overfylt i helgene sist vinter.

Malta turen vår gikk etter planen. Nye oppdrag venter både i arbeidet ved kontoret og i regionen. Vi skal ansette ny lokal medarbeider som vil kunne være svært viktig for arbeidet. Rett person på rett plass med rett innstilling søkes.

Og vi har fått besøk og får flere de nærmeste dager. Gjestehuset er fylt opp. Andre gjester må bo privat. Det skal være planlegging og det skal produseres spesielle program.

Fotball og "seil"

Når først Norge spiller landskamp på Kypros, må jeg få det med. Alle nordmenn som skulle på kampen, ble guidet inn i egen inngang adskilt fra kypriotene. Når kampen var over og vi skulle ut, måtte vi vente i ekstra minutter før vi slapp ut. Politi med skjold og våpen passet på at alt gikk rolig for seg. God stemning etter 3-1 seier til Norge.

Nordmann klar for kamp i drakt og supporterklær.

En del av de norske på tribunene.

På vei til en samtale vi skulle ha, gikk vi forbi en bil som noen ville selge. Om stavingen var for å skape oppmerksomhet eller om det var ren skrivefeil, vet jeg ikke. Plakaten fikk i alle fall min oppmerksomhet. Jeg håper selger fikk napp og at bilen ble solgt. Ikke like enkelt alltid å være utlending og skal skrive på et annet språk enn morsmålet.

Kunne vært skrevet av en nordmann eller ??

Vi har medarbeidere som er på reise. Denne uka er derfor ei rolig uke på kontoret med hensyn til folk. Selv står vi på farten for å reise en tur til Malta på oppdrag. Der skal vi være sammen med en familie som har vært i sitt oppdrag i flere år.

Liten plass

I byene er det ofte liten plass. I Kairo kan det være trangt i trafikken, så trangt at det i en 4 felts vei gjerne kjøres 6 felt. Det er ikke mange centimeter mellom speilene. Og så er de fleste biler passelig bulket.

I Limassol er det litt bedre plass. Jeg har kommentert parkeringsvanene før. Ved fotballkamper er sidebanen på motorvegen full av biler og alle midtrabatter humper bilene opp på og finner sin plass. Politiet ser bare til at det er passasje. Slik fungerer det her. Det hadde blitt bøter i fleng i Norge.

I Jerusalem er det også trangt, både innenfor muren og i de nyere strøk utenfor. Se på denne parkeringen. Det skal ikke kunne gå an uten å skrape opp bil og mur. Men noen får det til :

Denne bilen stod parkert slik på vei opp til Oljeberget.
Maks 1 cm klaring mellom bil og muren.

Ikke bare trangt i gamlebyen, men også trapper må forseres når
traktoren skal hente søppel.

Nå er vi inne i arbeidsuker som fokuserer på utvikling av tekniske løsninger både for radio og TV-program. Medarbeidere har fått nye programvarer og maskiner for bedre å kunne redigere. Det trengs tid til opplæring og å forske ut bruken av ny teknikk.
På lørdag var alle på jobb og vi hadde Skype informasjon til en konferanse i Sverige direkte fra hver arbeidsplass. Det fungerte bra og vi hadde god kommunikasjon med deltakerne som kunne stille spørsmål til oss.

Til jordens navle.

Det har vært to hektiske uker som ligger bak. Mange besøk, møter, planer og rapporter er unnagjort. Da var det en glede å kunne sette seg på flyet og reise kun en time for å komme til sentrum i Midt Østen og verden forøvrig. Vi landet i Tel Aviv og det gikk kjapt med maxi-drosje opp til Jerusalem. Der hadde vi bestilt overnatting hos venner på NPAI sitt gjestehus.

Gamle Jerusalem, sett fra Oljeberget.

Vi hadde avtaler som skulle holdes. Men når det var gjort, brukte vi tiden i gamle byen. Mandag var første dagen i Løvhyttefesten. Da stod busser stille og butikker var stengt. Vi hadde ingen avtaler før om kvelden. Vi fikk tak i taxi og kom oss til Damaskusporten hvor vi besøkte gravplassen som ligger like ved. En stor gruppe fra Sør-Amerika var på tur og de hadde en egen konsert og preken på portugisisk  (tolket til engelsk) foran den tomme graven. Det var mye takk og jubel på sør-amerikansk vis. Da de var ferdige med sitt arrangement, fikk andre slippe til.

Konsert foran graven

Viktig budskap på døren inn til graven.

En tur til Betlehem ble det også tid til. Stall og hyrdemarkene ble besøkt. Da vi gikk derfra ble vi ønsket "God JUL". Litt tidlig i forhold til tidspunktet vi feirer jul på og måten vi gjør det. Men det mektige budskapet ble forkynt av engler der på noen små marker med hyrdene som gikk i vei noen skritt og fant krybben etterpå. De hadde fått høre et budskap som gjelder hele jorden.

I Betlehems gater traff vi på denne flokken på vei gjennom byen.

Sau og hyrde hører med til Betlehem.  

Da vi etter 4 hele dager reiste tilbake, kjente vi oss rike på inntrykk. Både de folk vi har møtt og de steder vi fikk besøkt, vil huskes. Jerusalem er ikke som andre byer. I gamlebyen møtes kristendom, jødedom og islam i en miks der alle gjør krav på sine hellige steder. Man hører ropene fra minareten, kirkeklokker som ringer og prester som synger sanger og har sine handlinger. Røkelse siver ut fra bygninger. Det er bare å la seg undre over mangfoldet. Barna leker i de trange gatene. Og de vil gjerne ha kontakt og tøyse litt.

Disse to stilte gjerne opp for å bli fotografert,