1. slåtten er over

Vinteren er grotid. Når regnet kommer, begynner graset å gro. Og nå er det tørking, bunting og lagring av neste års dyremat. Det er om sommeren og høsten det er behov for foring. Tørke og visne marker gir lite eller ingen mat til husdyr.

Fisk er det også godt med. Det serveres på forskjellige vis. Her er en variant der alt er stekt med unntak av innmaten. Sitron er alltid på bordet, både til kjøtt,fisk og grønnsaker.



Uka som er gått har vært preget av påskeforberedelser. Skolene har fri og flere virkesomheter er stengt. Både denne og uka etter påske er stille. Kypriotene feirer påske stort. Fasten tar slutt og de har store parader om Jesus sin lidelse, død og oppstandelse. I dag, skjærtorsdag, smelles det Judas salutter. Det  kastes krutt (Judas) e.l. på bål og det smeller. Ungdommene synes dette er helt topp og det går sport i å ha det høyeste smellet. Tror politiet har gitt opp å ha kontroll på dette. Etter oppstandelsesdagen hilser de hverandre med "Han er oppstanden" helt fram mot pinse.

Begge to har vi vært travelt med jobben. Det har blitt en Egypt-tur for meg sist helg med oppstart av et nytt prosjekt der. Nå ser vi fram til påskefri og skal få treffe igjen familie og venner.

Jordbærsesongen er snart over.

Alt er ikke likt her i verden. På Kypros nærmer vi oss slutten på jordbærsesongen. De første bærene i februar, hadde lite smak. Det ble helst pynt og dyre var de. Nå er det mer sol og dermed mer smak. De er gode, men de slår ikke de nordiske bær som er vokst langsomt under mye lys og har dermed mer smak.

Sitrustrærne blomstrer nå selvom det ennå henger modne appelsiner på trærne. Og etter regnet i vinter, er nå Kypros vakker med blomster overalt. Så vet vi at når varmen og tørken kommer, blir det slutt med den prakten. Vann er en knapphetsressurs både for menneskene og naturen.


"Rock rose" blomstrer for tiden. De fleste er hvite, men her en lilla. Hele dalsider kan nå være dekket av disse plantene.

Denne uka er en norsk gruppe på besøk i Limassol. De skal ha utflukter på øya og bl.a. følge steder der Paulus gikk under sin reise for evangeliet. Det er nok av gammel historie. 

Med i gruppen er svigermor Esther og Lilly. De får helt sikkert en fin ferie- og opplevelsesuke.

Bildet viser mor og datter etter noen måneder siden sist treff.




Det er mye reising blant våre medarbeidere for tiden. Noe er utsatte reiser fra i vinter pga uroligheter. Vi skal tenke på vår sikkerhet, men samtidig er det tankevekkende at den vanlige innbygger må leve med uroligheter og spenninger. Men vi må bare være "føre var".

Jeg begynte med at jordbærsesongen snart er over. Men den avløses bare av en ny sesong med nye frukter og bær. Kan det være slik i livet også? Den ene fasen i livet avløses av den andre. Men en gang går vi inn i den siste fasen.

Beirut, en liten reiseskildring.

Tidlig morgen 1.april landet vi i Beirut, Libanons hovedstad. Vi holdt til på et hotell i sentrum. Byen bar preg av en miks av kulturer og religion. Kirker og moskèer lå side om side. Vi hørte kirkeklokker og deretter minareten. Klesdrakt var det også alt av.
Vårt formål var å treffe samarbeidspartner. Vi var sammen i to dager og delte tanker om arbeid framover.
Vi ser på bildet et utsnitt av byen. 2 millioner bor der. Mange hus og bygninger var krigsskadet og så forlatte ut. Arbeidet med å rive dem ned og bygge opp noe nytt, vil enda ta noen år. Libanon er preget av kystlinje og fjell. Snøen lå på toppene (opp til 3000 moh).

Nye høyhus skyter opp. Beirut er tilbake igjen for turister, bank og handel. Men gatene var godt bevoktet av militæret og vi måtte ta oss gjennom noen sjekkpunkter. Siste krigshandlinger er ikke lenger tilbake enn i 2006.

 Folk satt og nøt våren og varmen. Noen fisket og hadde god oversikt utover havet. Jeg tenkte på kjente personer som har seilt her og all historie som fins her og som har betydning for oss i dag.

 Dette bildet er fra en gammel havn nord for Beirut. Her kunne man bestille fisketur eller en liten tur ut på havet.

Midt i byen hang disse plakatene på mange vegger og tavler. Norsk - Libanesisk kulturuke 4.-10. april. Norske artister skulle være med. Så da ble det plutselig heimslig midt i byen.

Taxi var det mye av. Tut og kjør kunne nok være kjøreregel nr 1. Det gjaldt å gi lyd når man var misfornøyd eller ville tiltrekke seg oppmerksomhet. Som turister ble vi ettertaktet. De ville gjerne kjøre oss og de ord vi sa mest disse 3 dager, var "No, please".

Vi strevde med å holde tråden når vi skulle betale noe. Vi tok ut 500000 L.L. og hva kostet da en lunsjrett i NOK når vi betalte 15000 hver? Vi regnet tilbake så kjapt vi kunne i euro og så over i norske igjen og fant cirka prisen. Vi dividerte med 10000 og multipliserte med 8.
Alt dette hodebryet minnet oss om at vi har verdier i livet vi må regne om i annet "valuta" for å skjønne den virkelige verdien. Det er enkelt å forholde seg til en verdi på en moped. Men å telle på verdien i barn, familie, medmennesker og andre folkeslag, det er vanskeligere. "Ikke alt som kan telles, teller. Og ikke alt som teller, kan telles" er det sagt. Sant !
Vi snakket med folk som har mistet alt de eide her på jord og måtte begynne på nytt. Verdien de hadde i sin tro, var størst.