Beirut, en liten reiseskildring.

Tidlig morgen 1.april landet vi i Beirut, Libanons hovedstad. Vi holdt til på et hotell i sentrum. Byen bar preg av en miks av kulturer og religion. Kirker og moskèer lå side om side. Vi hørte kirkeklokker og deretter minareten. Klesdrakt var det også alt av.
Vårt formål var å treffe samarbeidspartner. Vi var sammen i to dager og delte tanker om arbeid framover.
Vi ser på bildet et utsnitt av byen. 2 millioner bor der. Mange hus og bygninger var krigsskadet og så forlatte ut. Arbeidet med å rive dem ned og bygge opp noe nytt, vil enda ta noen år. Libanon er preget av kystlinje og fjell. Snøen lå på toppene (opp til 3000 moh).

Nye høyhus skyter opp. Beirut er tilbake igjen for turister, bank og handel. Men gatene var godt bevoktet av militæret og vi måtte ta oss gjennom noen sjekkpunkter. Siste krigshandlinger er ikke lenger tilbake enn i 2006.

 Folk satt og nøt våren og varmen. Noen fisket og hadde god oversikt utover havet. Jeg tenkte på kjente personer som har seilt her og all historie som fins her og som har betydning for oss i dag.

 Dette bildet er fra en gammel havn nord for Beirut. Her kunne man bestille fisketur eller en liten tur ut på havet.

Midt i byen hang disse plakatene på mange vegger og tavler. Norsk - Libanesisk kulturuke 4.-10. april. Norske artister skulle være med. Så da ble det plutselig heimslig midt i byen.

Taxi var det mye av. Tut og kjør kunne nok være kjøreregel nr 1. Det gjaldt å gi lyd når man var misfornøyd eller ville tiltrekke seg oppmerksomhet. Som turister ble vi ettertaktet. De ville gjerne kjøre oss og de ord vi sa mest disse 3 dager, var "No, please".

Vi strevde med å holde tråden når vi skulle betale noe. Vi tok ut 500000 L.L. og hva kostet da en lunsjrett i NOK når vi betalte 15000 hver? Vi regnet tilbake så kjapt vi kunne i euro og så over i norske igjen og fant cirka prisen. Vi dividerte med 10000 og multipliserte med 8.
Alt dette hodebryet minnet oss om at vi har verdier i livet vi må regne om i annet "valuta" for å skjønne den virkelige verdien. Det er enkelt å forholde seg til en verdi på en moped. Men å telle på verdien i barn, familie, medmennesker og andre folkeslag, det er vanskeligere. "Ikke alt som kan telles, teller. Og ikke alt som teller, kan telles" er det sagt. Sant !
Vi snakket med folk som har mistet alt de eide her på jord og måtte begynne på nytt. Verdien de hadde i sin tro, var størst.