Mens vi venter

Så er det jul igjen. Både er det et brekk i mørketiden med litt ferie og viktigst av alt påminning om Jesu fødsel. Det var noen som ventet på noe stort. Vismennene handlet når de så tegnet på en konge var født i Israel. Anna og Simon røpte høyt av glede til Gud da de så barnet. De forstod hva som var skjedd og som skulle skje videre. Men de lærde så ingenting. Kanskje ikke de rike og de med maktposisjoner heller. De passet mest på sitt eget.

Ser vi hav, himmel og klipper eller den tørre tistelen? Eller begge deler?

Vi fikk sist uke fortalt en historie om vennskap mellom en kristen familie og en muslim. De var naboer og utviklet et godt forhold. Så oppstod det en situasjon der kristne i området ble fengslet. En ble så torturert at han døde. Den kristne familien flyttet inn til den muslimske som beskyttet dem og avledet politiet på deres søken etter dem. Videre hjalp de dem med papirer og flytting til et annet trygt sted. Dette hendte i vår. Det er ikke bare fiendskap mellom kristne og muslimer på det personlige plan.

I dag venter mange på løsninger for fred for araberverdenen. Da skal alt bli bedre og det skal bli gode muligheter for å bekjempe terrorister verden over. Veien dit der fred skal utgå fra denne regionen, er vanskelig å spå. Men vi kan nok vente nye overraskelser underveis og kanskje på tvers av den oppfatning vi har trodd. Det gjelder å være våken og åpen som Anna og Simon. Og kanskje se etter "stjernen" som førte vismennene til stallen. 

Gode fiskemuligheter i opprørt hav. (Fra Marokko)

Fred og velsignelse over julen og det nye året.

Kaldt i hele regionen.

Fra Jerusalem 12. desember.

Iskald trekk fra nord har skapt snørekorder. I Jerusalem er det kaos med snø. Men det er jo litt stas også med snømann og litt snøballkrig. Gaza-stripen får nedbøren som vann som gir oversvømmelser.



Kairo har fått snø. Det sies det er 112 år siden sist. Det spøkes med "hvor ble den arabiske våren av?". På skype ble jeg fortalt at de hadde i sist uke bare 8-9 grader på dagen og ned i 2 på natten. De kledde seg med alt de hadde av klær for å holde varmen. Bygningene er ikke satt opp for vintertemperaturer, de er iskalde for tiden.

Det er hardt liv for flyktninger fra Syria som bor i telt og dårlige hus. Mange fryser og det trengs ekstra varme samt tepper og klær. Det er særlig barn som lider. Her trengs det hjelp. Det er vondt å se på bilder og  på TV når mennesker fryser og ikke kan få bo der man hører til.

Kypros har hatt en kald desember. Snøen har lagt seg på fjellet og nattetemperaturene er nede i 4-5 grader i byen og -6 i fjellet. På tur i dag fikk vi en smak av kald trekk fra nord.

På Kypros ligger snøen ned i 1000 moh. Her fra en drueplantasje vi passerte i dag.
Gjenværende druer hang som tørkede rosiner, utrolig søte og kalde.

1140 moh og med utsikt til Troodos som har fått sin snø.

Arbeidsuken til Sunniva og Vibeke er over. De har fått sett arbeidet vi er en del av og aktivt deltatt med noen ulike oppgaver. Vi avsluttet uken med en liten kjøre- og strandtur. Maten kjøpte vi på McDonald før avreisen til Norge.

På tur til klippene mot Pafos og til en avskjermet strand nesten helt for oss selv.

Nå skal vi ha medietrening med mann fra Upper Egypt før jul.
Andre får besøk fra familie. Julehøytiden kan brukes til å pleie familiebåndene.
Men det er noen som ikke kan få sine på besøk. Da blir julen en understrekning av hvor sårbar man er når man har være nødt til å flykte fra hjemland og familie.

Arbeidsuke

Arbeidsuke i ungdomsskolen er noe vi kjenner til. Men det er sjelden noen får anledning til å reise ut av Norge for å få arbeidserfaring. Sunniva og Vibeke tok anledningen når den kom. Fra før har vi hatt svensk ungdom som har vært her.

 Forsinket fra Oslo med nesten 4 timer, var det godt å komme fram og få sovet.  Måltid dagen derpå håper vi smakte.
Med i kofferten kom norsk brunost og kaffe til oss og kontoret.

Søndagen gikk vi sammen til vår kirke, sjekket opp et par markeder samt en tur på stranda. Det er varmt for dem, 22 grader. Men vi har mistet 10 grader på ei uke og det virker kaldt. Helt ned i 10-12 grader på natten.

I parken samlet mange seg til en adventsfeiring. 

Vi ble møtt mandag morgen med nyhet om at en lærer var drept i Libya pga sin tro. Noen av oss er kjent med han fra andre sammenhenger. Kone og sønn er alene tilbake.

Ellers opptar Syria oss. Pågående prosjekt løper ut ved nyttår. Nytt prosjekt planlegges fra 2014, men det trengs garantier for finanser. Dette er vår hverdag. Vi får ikke gjort mer enn det fins penger til og folk som vil satse.

Kairo, alltid levende

Kairo er en storby. Nøyaktig hvor mange millioner som bor i byen, er ikke bekreftet. Men 20 millioner er anslaget.
Det er som å komme til en eventyrverden og en slumtilværelse på samme tid. Det er mye historie og stolt fortid i Egypt og i Kairo, men dessverre mye som skulle vært bedre i dag.
Flyplassen er moderne. Det er god vei inn til bysentrum. For tiden er det mange sjekkpunkter og bevoktet områder og bygninger. Fartsdumper, både bygde og slitasjehull, gjør at det må kjøres forsiktig i all trafikken. Det virker som om alle biler gir lyd fra seg. Kjøringen koordineres både med lyd, lys, blikk-kontakt og hender ut vinduet. Det fungerer. Men det hender farten blir litt stor og sikk-sakk kjøringen mellom kjørefeltene kjennes i kroppen. Å si til seg selv "Vær rolig, de har kjørt her før", hjelper på nervøsiteten.

Av kjøretøyene fins det alle sorter. Nye fine og andre er godt bulket.

Så er det alle som må krysse disse trafikkerte gatene. Med hender og god timing, så går det. Vi har lært å se i ansiktet på sjåførene og bruke hender for å gi tegn. De tar da hensyn og man kan sno seg over en 4 felts vei ganske greit.

Tett folkemengde på fortau. Man er aldri alene i hovedgatene. 

Støvet og eksosen er en sak for seg. Klimaet er tørt og varmt. I byen synes det normalt å være lite vind og trekk. Langs Nilen som går gjennom byen, er det friskere luft. Når kvelden kommer, er det nokså svart det som kommer etter en naseblås i lommetørkle.
Det er mye søppel i gatene. Det fins renovasjonsvesen, men det virker som det produseres mer enn det tas unna. Vi tar et hopp der det trengs for ikke å trø i "sop". Ellers dukker det opp folk med esel og kjerre som kjører bort søppel og finner ting de kan bruke.

Gatene kan være smale og det bor tett med folk.

En etablert "gård" på toppen av en blokk. Sau, høne og kalkun.
Helt vanlig i byene i Egypt. Og nytt bygg skyter opp kloss i de andre.

For første gang har jeg kjørt metroen i Kairo. Togene går hvert andre minutt. Så det er bare å hive seg på. For 1 krone kan man reise tvers over hele byen. I rushtiden er det overfylt med folk og bare ståplass. De som ikke får plass inne, kan stå mellom vognene. Det så i alle fall ikke trygt ut.

Metroen er som en hovedpulsåre for byen. Uten den blir det kaos når så mange
mennesker skal forflytte seg samtidig. 

Hele vår reise og våre oppgaver denne gang gikk etter planen. Vi er takknemlig for å få anledning til å møte mange flotte mennesker. Vi blir inspirert av det de forteller om sin hverdag og sine utfordringer. Og vi håper at det vi kan støtte med, gir nødvendig hjelp.