Mens vi venter

Så er det jul igjen. Både er det et brekk i mørketiden med litt ferie og viktigst av alt påminning om Jesu fødsel. Det var noen som ventet på noe stort. Vismennene handlet når de så tegnet på en konge var født i Israel. Anna og Simon røpte høyt av glede til Gud da de så barnet. De forstod hva som var skjedd og som skulle skje videre. Men de lærde så ingenting. Kanskje ikke de rike og de med maktposisjoner heller. De passet mest på sitt eget.

Ser vi hav, himmel og klipper eller den tørre tistelen? Eller begge deler?

Vi fikk sist uke fortalt en historie om vennskap mellom en kristen familie og en muslim. De var naboer og utviklet et godt forhold. Så oppstod det en situasjon der kristne i området ble fengslet. En ble så torturert at han døde. Den kristne familien flyttet inn til den muslimske som beskyttet dem og avledet politiet på deres søken etter dem. Videre hjalp de dem med papirer og flytting til et annet trygt sted. Dette hendte i vår. Det er ikke bare fiendskap mellom kristne og muslimer på det personlige plan.

I dag venter mange på løsninger for fred for araberverdenen. Da skal alt bli bedre og det skal bli gode muligheter for å bekjempe terrorister verden over. Veien dit der fred skal utgå fra denne regionen, er vanskelig å spå. Men vi kan nok vente nye overraskelser underveis og kanskje på tvers av den oppfatning vi har trodd. Det gjelder å være våken og åpen som Anna og Simon. Og kanskje se etter "stjernen" som førte vismennene til stallen. 

Gode fiskemuligheter i opprørt hav. (Fra Marokko)

Fred og velsignelse over julen og det nye året.

Kaldt i hele regionen.

Fra Jerusalem 12. desember.

Iskald trekk fra nord har skapt snørekorder. I Jerusalem er det kaos med snø. Men det er jo litt stas også med snømann og litt snøballkrig. Gaza-stripen får nedbøren som vann som gir oversvømmelser.



Kairo har fått snø. Det sies det er 112 år siden sist. Det spøkes med "hvor ble den arabiske våren av?". På skype ble jeg fortalt at de hadde i sist uke bare 8-9 grader på dagen og ned i 2 på natten. De kledde seg med alt de hadde av klær for å holde varmen. Bygningene er ikke satt opp for vintertemperaturer, de er iskalde for tiden.

Det er hardt liv for flyktninger fra Syria som bor i telt og dårlige hus. Mange fryser og det trengs ekstra varme samt tepper og klær. Det er særlig barn som lider. Her trengs det hjelp. Det er vondt å se på bilder og  på TV når mennesker fryser og ikke kan få bo der man hører til.

Kypros har hatt en kald desember. Snøen har lagt seg på fjellet og nattetemperaturene er nede i 4-5 grader i byen og -6 i fjellet. På tur i dag fikk vi en smak av kald trekk fra nord.

På Kypros ligger snøen ned i 1000 moh. Her fra en drueplantasje vi passerte i dag.
Gjenværende druer hang som tørkede rosiner, utrolig søte og kalde.

1140 moh og med utsikt til Troodos som har fått sin snø.

Arbeidsuken til Sunniva og Vibeke er over. De har fått sett arbeidet vi er en del av og aktivt deltatt med noen ulike oppgaver. Vi avsluttet uken med en liten kjøre- og strandtur. Maten kjøpte vi på McDonald før avreisen til Norge.

På tur til klippene mot Pafos og til en avskjermet strand nesten helt for oss selv.

Nå skal vi ha medietrening med mann fra Upper Egypt før jul.
Andre får besøk fra familie. Julehøytiden kan brukes til å pleie familiebåndene.
Men det er noen som ikke kan få sine på besøk. Da blir julen en understrekning av hvor sårbar man er når man har være nødt til å flykte fra hjemland og familie.

Arbeidsuke

Arbeidsuke i ungdomsskolen er noe vi kjenner til. Men det er sjelden noen får anledning til å reise ut av Norge for å få arbeidserfaring. Sunniva og Vibeke tok anledningen når den kom. Fra før har vi hatt svensk ungdom som har vært her.

 Forsinket fra Oslo med nesten 4 timer, var det godt å komme fram og få sovet.  Måltid dagen derpå håper vi smakte.
Med i kofferten kom norsk brunost og kaffe til oss og kontoret.

Søndagen gikk vi sammen til vår kirke, sjekket opp et par markeder samt en tur på stranda. Det er varmt for dem, 22 grader. Men vi har mistet 10 grader på ei uke og det virker kaldt. Helt ned i 10-12 grader på natten.

I parken samlet mange seg til en adventsfeiring. 

Vi ble møtt mandag morgen med nyhet om at en lærer var drept i Libya pga sin tro. Noen av oss er kjent med han fra andre sammenhenger. Kone og sønn er alene tilbake.

Ellers opptar Syria oss. Pågående prosjekt løper ut ved nyttår. Nytt prosjekt planlegges fra 2014, men det trengs garantier for finanser. Dette er vår hverdag. Vi får ikke gjort mer enn det fins penger til og folk som vil satse.

Kairo, alltid levende

Kairo er en storby. Nøyaktig hvor mange millioner som bor i byen, er ikke bekreftet. Men 20 millioner er anslaget.
Det er som å komme til en eventyrverden og en slumtilværelse på samme tid. Det er mye historie og stolt fortid i Egypt og i Kairo, men dessverre mye som skulle vært bedre i dag.
Flyplassen er moderne. Det er god vei inn til bysentrum. For tiden er det mange sjekkpunkter og bevoktet områder og bygninger. Fartsdumper, både bygde og slitasjehull, gjør at det må kjøres forsiktig i all trafikken. Det virker som om alle biler gir lyd fra seg. Kjøringen koordineres både med lyd, lys, blikk-kontakt og hender ut vinduet. Det fungerer. Men det hender farten blir litt stor og sikk-sakk kjøringen mellom kjørefeltene kjennes i kroppen. Å si til seg selv "Vær rolig, de har kjørt her før", hjelper på nervøsiteten.

Av kjøretøyene fins det alle sorter. Nye fine og andre er godt bulket.

Så er det alle som må krysse disse trafikkerte gatene. Med hender og god timing, så går det. Vi har lært å se i ansiktet på sjåførene og bruke hender for å gi tegn. De tar da hensyn og man kan sno seg over en 4 felts vei ganske greit.

Tett folkemengde på fortau. Man er aldri alene i hovedgatene. 

Støvet og eksosen er en sak for seg. Klimaet er tørt og varmt. I byen synes det normalt å være lite vind og trekk. Langs Nilen som går gjennom byen, er det friskere luft. Når kvelden kommer, er det nokså svart det som kommer etter en naseblås i lommetørkle.
Det er mye søppel i gatene. Det fins renovasjonsvesen, men det virker som det produseres mer enn det tas unna. Vi tar et hopp der det trengs for ikke å trø i "sop". Ellers dukker det opp folk med esel og kjerre som kjører bort søppel og finner ting de kan bruke.

Gatene kan være smale og det bor tett med folk.

En etablert "gård" på toppen av en blokk. Sau, høne og kalkun.
Helt vanlig i byene i Egypt. Og nytt bygg skyter opp kloss i de andre.

For første gang har jeg kjørt metroen i Kairo. Togene går hvert andre minutt. Så det er bare å hive seg på. For 1 krone kan man reise tvers over hele byen. I rushtiden er det overfylt med folk og bare ståplass. De som ikke får plass inne, kan stå mellom vognene. Det så i alle fall ikke trygt ut.

Metroen er som en hovedpulsåre for byen. Uten den blir det kaos når så mange
mennesker skal forflytte seg samtidig. 

Hele vår reise og våre oppgaver denne gang gikk etter planen. Vi er takknemlig for å få anledning til å møte mange flotte mennesker. Vi blir inspirert av det de forteller om sin hverdag og sine utfordringer. Og vi håper at det vi kan støtte med, gir nødvendig hjelp.

WEB

Så er en intensiv uke forbi. Vi har vridd årsplanlegging fra første uka når året begynner til å skje før året starter. Vi har hatt prosjektgjennomgang for 2014 og lagt planer utfra de ressurser vi rår over.

Internt trenger vi opplæring til å mestre verktøyene effektivt. F.eks har Dropbox vært gjennomgått for effektivt å dele dokumentene vi har felles, uavhengig hvor vi befinner oss.

Her er det stor samarbeidsvilje og innsats.
Under trening for vedlikehold av web-sider, må det opplæring til.

Det begynner nå å bli jul på Kypros også. Nisser i vinduer, juletrær ferdig pyntet og mye kjøpemas om alt vi trenger. Vinterklærne er på plass for lenge siden. Så å gå i kortbukse og prøve vinterklær er ikke akkurat det vi gjør. Det er bare ikke fullt så varmt lenger. Men det kalles vinter her. Vinterdekk er et ukjent begrep for de som ikke skal til topps på fjellet Troodos.

Kontoret blir i dag pyntet til advent og jul. Snart kommer det besøk fra nord. 

Snø og ørken.

Vi ble overrasket hva vi fant opphengt i et tre på søndag. En bamse hang med nedbøyd hode. Hva dette skulle være godt for, vet jeg ikke. Kanskje en advarsel. Eller kanskje en måte å kvitte seg med barndommen.
Det er et utrolig fugleliv for tiden. Mange trekkfugler fra nord slår seg nå ned i skog og sumpområder. Regntiden er såvidt startet og dagene er svalere.

Hengt og forlatt i skogen.

Besøk har vært forrige ukes stikkord. Fra Norge, Jordan og Egypt har det kommet folk. Dessuten har en britisk gruppe med oppsett av en musikal, ("To søstre og en begravelse"), vært innom en kirke i Limassol.

Vi satt i et par timer og snakket med egypterne hjemme om kvelden. De ville gjerne vite mer om Norge, snø, dyrehold og gård. Aldri har jeg opplevd en slik interesse før og så mange gode spørsmål om våre klimatiske forhold for å kunne drive med jordbruk. Da var det godt å kunne vise bilder. Det er som natt og dag, ja som snø og ørken, de forutsetninger begge land har. 

Det er som et eventyr at vi kan gå på vann og overleve med snøen, mørket og kulden,
hvis man ser det fra egyptisk virkelighet.

I Egypt fins hvit ørken også. Ser ut som vinterlandskap.

Og det fins svart ørken som er formet av vulkan-utbrudd for flere tusen år siden.

Engler i militærklær

Da tidligere leder skulle besøke Marokko for første gang ble det samtidig som regntiden startet. Det regnet kraftig. Flommen gjorde mye skade. Med som reiseguide og sjåfør var en av pionerene i IBRA Sverige. De kom til et dalføre og foran dem forsvant veien. Elven gikk over veibanen på en rett strekning. De valgte å kjøre videre fordi de regnet med at vannet ikke ville stå så høyt opp på bilen at det ville gjøre skade. Men midt uti flomvannet stoppet bilen. Plutselig så de at på andre siden kom en militærbil kjørende. Den stoppet i vannkanten og to menn i militærklær og støvler steg ut. De tar vaieren fra vinsjen framme på sin bil, vasser ut, hekter kroken i understellet og drar bilen opp på tørt land. Begge takker de disse mennene. De snur seg og kikker utover vannet som flommer. Så oppdager de at militærbilen er forsvunnet uten at de har merket noe. De finner ingen spor i grusen heller. Hva er hendt? De diskuterer lenge seg imellom og konkluderer etter hvert med at det de har opplevd, kunne ikke være annet enn engler som hadde kommet dem til hjelp, i militærklær. Annen forklaring fant de ikke.

Når så flate områder får ekstremvær, blir det oversvømmelse.
Denne åkeren er just høstet for sukkerrør.

Gud sender engler til hjelp. Vi kjenner igjen dette fra bl.a Ap. gj. Peter fikk hjelp i fengslet til å komme i frihet. Han fikk beskjed om å kle på seg fordi han skulle ut og han måtte gå selv sammen med engelen. De spaserte forbi vaktene uten å bli stoppet. Og da apostlene ble kastet i fengslet kort tid etter pinsedag, åpnet en engel portene om natten og ingen av vaktene forsto etterpå hva som hadde hendt. Det kan jo være de kom i «militærklær» som de andre vaktene i fengselet og ingen la merke til dem som noe spesielt og lot dem passere. 

Store områder med frukttrær.

Fjellbyen Chefchaouen.

Under vår reise til Marokko, hadde vi et besøk og overnatting i en spesiell by. Byen ligger nord i landet og ble grunnlagt i 1471. Gamlebyen (Medinaen) i Chefchaouen går i blått. Dessuten passet denne blå fargen fortreffelig med den blå himmelen som lå som et dekke over hele byen. Byen har ca 40 tusen innbyggere og den framstår rolig og fredelig. Fjelluften gjør den frisk og man kan klatre høyt til fjells rett ut av gatene.

Ingen biler i disse blå gatene. Kofferter ble båret inn til huset vi lå i.

Utsikt fra taket med frisk morgenluft og tåkeskyer under oss.

Byen ligger oppetter ei fjellside mot fjellkjeden RIF.

Sauene beiter i fjellet som de gjør heime.

Fargerike hatter og drakter å få kjøpt. Berbere, urfolket i Nord-Afrika, har fargerike klær. 

Vi traff mange hyggelige folk. Turister fra Europa kom hit for å ha en avslappet ferie. I byen var det ikke mye av stressfaktorene som vi omgir oss med.

Tanger

Endelig skulle vi til Marokko og Tanger. Lenge har turen vært tenkt på, men først nå kom den istand. Turen ble gjort sammen med en gruppe fra Norge. Vi reiste fra nordsiden via Tyrkia. Reisetiden for oss ble like lang som de som kom fra nord. Vi reiste gjennom to tidssoner. Nord-Afrika er stort i øst-vest retningen.
Vi landet i Casablanca dagen før. Lørdag kunne vi så møte opp på flyplassen og ta imot de andre. Etter et par dager i byen, satte vi kurs nordover i buss.
Hele turen gikk som planlagt. Hotellrom var bestilt via internett. Vi fikk alle steder en varm velkomst samt topp service. Når det kjøres en del mil pluss alt som skal sees og oppleves, blir man rimelig god og trøtt når kvelden kommer.

Ankomst og innlasting i bussen på flyplassen.

Vi er blitt servert god mat inkludert dessert. 

På dette hotellet bodde de første pionerene i 1955.

Tanger ligger helt nord i Marokko og man ser over til Spania. Middelhavet og Atlanterhavet møtes her. Hit dro svenske pionerer og startet sendinger. Det ble en rask ekspansjon de tre åra de fikk være i landet før myndighetene bestemte seg for å konfiskere alle utenlandske foretak. Men lederen den gang hadde forstått noe var på gang og de fikk ut alt utstyret noen timer før myndighetene banket på døra.

Gruppen som reiste sammen fikk en flott opplevelse av landet og i møte med mennesker. Både ble vi informert om kultur, natur, skikker og behov. Ingen av oss er i tvil om at Marokko vil være i oss lenge etter det vi har sett.

Tanger havn. Herfra kan man se over til Europa og Spania.

Vi passerte vakre fjell på over 2000 moh.

En oase i ørkenen.

Anafora senteret ligger noen mil ut av Kairo. Midt i ørkenen har dyp vannboring gitt godt og nok vann. Senteret er en oase med trær og frukt, dyrking av grønnsaker og det har eget husdyrhold. Alt drives for eget bruk og til noe salg. Dette gir arbeidstrening og hjelp til folk som trenger en håndsrekning. På denne plass som ledes av biskop Thomas, var Vivi ei uke på seminar og konferanse.

Området er stort med mange forskjellige bygninger til ulike aktiviteter.
Og godt beskyttet.



Alt er hjemmelaget; mat, møbler, tepper, stoler, leker etc.
Her fra bibliotek med god lekeplass for barn.

I dag avslutter den intensive perioden med innspillinger. 12 arabisktalende tilreisende pluss våre egne har deltatt. Egyptisk, hjemmelaget mat er servert som avslutning og stemningen er god. Nå starter redigeringen, tilrettelegging og detaljer ang sendeplan.

Mandag var fridag. Kypros feiret gresk nasjonaldag. Vi tok formiddagen på jobb likevel mens ettermiddagen ble det turgåing i flott høstvær.

Electra er klar for søndagsskole for andre gang.
Hun storkoser seg med andre barn.

Vakre høstfarger i saltsjøen ved Limassol. Litt regn har frisket opp fargene.

En enslig vekst kravler seg opp av den salte og tørre leirmassen.
Imponerende når alt ellers er tilnærmet dødt.

Jeg rakk en fotballkamp mens Vivi var i Egypt. Sammen med naboen og
en italiener, så vi lokale Apollon mot Lazio fra Italia. 3000 biler i lang kø
fra Limassol til Nicosia for å se 0 - 0 kamp en sen kveld.

PS. Har du ikke oppdaget det før, dobbelklikk på bildene, så blir de store. ESC tar tilbake igjen til normalen. Det samme gjelder mobilen også. Google sine bloggmal er god på smarte mobiler.

IRL og AFK.

12 kvinner og menn med forskjellige bakgrunner er samlet for å dele livet med hverandre og sin tro. Det er ikke alt som er perfekt. Noen har sykdommer å bære, noen brutte relasjoner i familielivet, andre har lidd mye fordi de har dødsdom over seg og vært i fengsel i perioder. De lever et enkelt liv. Disse mennesker har som oppgave sammen å lage 26 program som gjenspeiler det virkelige liv for mennesker i regionen og bidra til at folk kan dele og hjelpe hverandre i mindre fellesskap. Vanlig kirke eller menighetsliv er ikke mulig for mange. Det er mindre husfellesskap som gjelder.

Hender kan vises, men ikke ansikter.

Innspillingene har vært denne uka og vil fortsette ut neste uke. I tillegg har besøkende kommet fra Sverige og England.

IRL (in real life) er et uttrykk som brukes om livet i virkeligheten. For mange er IRL blitt på nett. Andre blåser av dette og sier IRL er når man kan fysisk være tilstede med andre mennesker. Sosiale medier (som Facebook) er IRL for mange. Der skriver man om det man gjør og opplever, deler tanker og bilder og på den måten holder kontakt med andre (FB venner).
Jeg var på middag en kveld med en kypriot og en engelskmann. De hadde jobbet sammen i et annet land. De mimret om mennesker de møtte og den ene sa : "Jeg tror jeg er venn med henne på FB ennå".
Venner skal man kjenne, undret jeg. Jeg tok en sjekk. Jeg fant kjapt en som hadde 1352 venner, andre 3-400 etc. Da er ikke venneoversikten enkel.

Blir man hektet på FB, andre sosiale medier eller internett generelt, trengs bevisthet om AFK (Away From Keyboard). I verste fall må et avveningskurs til for å være AFK og trenes opp i IRL uten PC. Internett og media påvirker våre liv og er en del av virkeligheten.




IRL. To kvinner deler livet

 

På middagsbesøk i et telt er video bra for å vise litt fra Norge.

Når hjemlandet er stengt

Vi satt til langt på natt i går og lyttet til historien til et ungt par. Pga politisk aktivitet måtte hjemlandet forlates. I Europa fikk de et nytt livssyn og tro. Etter noen år med utdannelse og jobb, kom kallet til å jobbe på Kypros for å nå sitt eget folk og språkgruppe. I dag er de med og produserer program for barn og unge på TV som sendes til områder med 150 mill mennesker.
På spørsmål om de lengter hjem til sitt eget land og folk, kommer tårene og hun sier: "Ja, jeg kjenner meg syk når jeg slipper tankene til. Men vi kan ikke fordi vi er svartelistet".

I helgen skal jeg møte en annen som har en lignende historie. Han måtte flykte fra familien sin og landet og han har i dag borgerskap i et europeisk land. Han skal være hos oss i to uker og delta i et programprosjekt. Jeg møtte han sist for 2 år siden og vet han lengter tilbake, men kan ikke pga skifte av tro. Ensomheten kan være stor og brutal for de som er avskåret fra å komme "hjem". Det er viktig at de finner nye venner og ny "familie" der de blir etablert.

Det er ikke alle som kan reise dit de aller helst vil iblant, hjem til sine egne,

Når vi har besøk av mennesker som kommer fra flat ørken og sand eller fra overfylte byer, prøver vi å vise litt av Kypros sin varierte natur. Når man ikke er vant med høyder, klar og frisk luft, er Troodos et fint reisemål. Det må alltid tas bilder og sendes hjem slik at familien kan få del i opplevelsen. Det er godt å ha noen å dele med. Men alle har ikke det lenger.....

En god og frisk tur i 2000 moh for en som bor i Kairo.

Nabotreff

Det er gildt når naboer kommer på besøk. Og særlig når de finner veien til oss nå mens vi bor på Kypros. Kai Arne med familien brukte en av dagene sine til å besøke oss under sitt ferieopphold på Kypros. Det ble besøk i leiligheten, kontoret, strand og en kamelpark sammen.

Sara Lovise og Anette på kamelryggen..........

og her er det Vivi og Kaia som er på plass.

                         

Gutta sin tur, Kai Arne og Tollak på ryggen av ørkenens skip.

Et arbeid som vi gjør nå, er en livsstil. Vi følger en daglig rytme fra kl 8 om morgenen, men det blir en del utenom på kvelder og helger. Vi har hatt viktig besøk denne uka fra England ang prosjekter. Det ble 2 hektiske dager med møter og planer samt sosialt på kveldene. Og når ekstra ting dukker opp blant personale eller en partner, må vi bare være på. Slik har denne uka vært.

Lørdag var satt av til en lang dagstur sammen med våre turvenner fra Sverige. Det er vår beste rekreasjon. En sti er merket opp mellom broer som ble brukt av kameler til å fraktet ut malm fra gruver inne i fjellområdet for flere hundre år siden. Mellom to av disse er det 7 km og det er en tur som er variert og i flott natur. Fram og tilbake gir en god dagstur i varmt vær. Vi fant et område med druer fra en nedlagt gård som ingen høstet. Vi fikk også se Muflon, en slags geit som er viltlevende på øya.

Flotte dyr,

Søte og gode druer gir god energi på turen.

Jordan, et stort veikryss

Jeg måtte til Jordan i 2 dagers besøk. Nye mulige prosjekter skal utredes og det er da viktig å treffe samarbeidende parter.
Jordan ser ut som de unngår mye av uroen som andre land i området gjennomgår. Likevel, de tar imot flyktninger fra Syria, mange irakere oppholder seg i landet, palestinere er i stort antall og ei gruppe fra Jemen bor der. Av egne grupper er beduiner og drusere minoriteter.
Amman er blitt en moderne by med mye utbygging av forretningslokaler og hoteller. Siden sist tur er ny flyplass på plass og 3 felts motorvei er nå halvveis ferdig inn til byen.
Jordan er nødt til å være venner med alle. De er som et stort veikryss klemt mellom land som har interne konflikter. I en av rundkjøringene i byen så vi biler med skilt fra land som Irak, Syria, Saudi-Arabia, Libya og Israel.

En del av byen sett fra hotellvinduet.

For tiden kan man ikke unngå å snakke om flyktningene fra Syria. Det følger mange utfordringer med en flyktningestrøm som kamp om jobber, nød, prostitusjon, interne konflikter, tragedier, savn etc. Mange hjelper til og jeg møtte et team fra Sør-Afrika som gav en måned til å bringe hjelp og gå på besøk til flyktningfamilier..

Matpakker, tepper og telt til flyktninger som trenger det.
Fattige jordanere får også hjelp slik at ikke unødige konflikter oppstår.

Jeg fikk også tid til et besøk på et lokalt trykkeri. Det jobber over 30 stk der og det gikk for fullt hele tiden. Det kan trenges trykksaker, så det måtte sjekkes ut.

I dette tilfelle var traktater og bøker gratis til utdeling i forsamlingshus og skoler.