Engelsk i øst og vest.

Når jeg takket ja til oppdraget på Kypros, så følte jeg at å praktisere engelsk muntlig var min største utfordring. Og jeg tror det var med god grunn. Jeg har aldri tidligere vært tvunget til eller prioritert å vedlikeholde og utvikle språkferdigheter. Litt etter litt kommer dette seg. Men så oppdager jeg stadig at jeg er stort sett i samme båt med våre kontakter og partnere. Den ene etter den andre på offentlige kontorer og ute i felt, beklager sin engelsk. Skriftlig er det også mange feilskjær ute og går, men vi finner ut av meningen. Det er bedre å ta et kontrollspørsmål enn å tippe. I dag måtte jeg ta en telefon til Kypros sin Høykommisjonær  i Kenya, og det samme der også. Det er når engelskmenn og amerikanerne kommer at det ikke alltid er like lett å få med seg alt både på inn- og utpust.

Denne uka har vi fått merke at myndighetene er blitt strenge på visum-søknader. Tidligere enkle saker, krever myndighetene nå mer av garantier og dokumentasjon. Vi skal ha medietrening i august og de som kommer tilreisende, må vi gi garantier for at de forlater øya når uka er omme. Da er det å finne ut av nye formularer og ha nødvendige papirer på plass til rett tid, rett fax og rett e-mail. Og av og til originalt, sendt med expressfart.

I dag kl 05.30 våknet jeg av 5 minutters ulende sirene. Jeg spratt opp og kikket ut. Jeg så ingenting og roet meg. Senere fikk jeg forklaringen. Dagen markeres for å minne Kypros om tyrkernes invasjon på nord-siden i 1974.
Bildet viser grense mellom Nord-Kypros og Kypros i Nicosia, eneste delte hovedstad.

Sandsekkene og gjerdet viser tydelig at her er et skille. Det er en nøytal FN-sone før det blir rent tyrkisk område. Hus og bygninger er nedslitte og ser falleferdige ut. Det lønner seg neppe å investere i oppussing. Hvem vil ha dette senere? Kanskje det kan bli en attraksjon om noen år?

Det hele minner om en filmkulisse. Men dette er alvor. Skal man over, må man gjennom passkontroll og sjekk. Mange kyprioter i sør vil ikke over på nord. Følelsene for det som skjedde er sterke.
FN arbeider fortsatt med minerydding og prøver å få til løsning. Men konfliktene er mange i verden og denne virker ikke høyest prioritert og er dessuten vanskelig. Tiden får vise hva som er mulig.